Hypertekst

Denne ukens andre innlegg dreier seg som hypertekst. Vi har gjennomgått hva hypertekst er, og hvordan utviklingen på dette området har gått. Jeg ønsker å konsentrere meg rundt opprinnelsen til hypertekst, slik vi kjenner den, og hva vi bruker det til.

Ordet hypertekst ble først og fremst introdusert av Ted Nelson (1937-) Han sa: ”la meg introdusere ordet ’hypertekst’ og la det bety en samling av skrevet eller billedlig materiale bundet sammen på en kompleks måte, slik at det ikke uten vanskeligheter lar seg presentere eller representere på papir”.
Kort og godt kan man si at hypertekster er non-lineære tekster. Akkurat som en link på en nettside. Man kan klikke seg frem og tilbake, uten å måtte lese lineært og rett frem, slik som i en bok. Dette vil si at weben, altså WWW, er bygget opp som en stor hypertekst.

Ted Nelson- mannen som definerte navnet intertekstualtitet

Det var ingeniøren Vannevar Bush (1890-1974) som la de første tankene for utbyggingen av en slags hypertekst. Dette kom frem i hans artikkel fra 1945: As we may think.
En maskin som tidlig ble uttenkt og som kunne sees på som en maskin som benyttet seg av hypertekst., var Memex. Bush, som  la ut tankene for maskinen, hadde et ønske om at den skulle fungere på samme måte som hukommelsen. Et sentralt stikkord her, er lenker. Du kunne lagre informasjon på såkalte mikrofilmer, og så bruke denne maskinen til å hente frem den dataen du trengte, ved hjelp av nettopp lenker.
Denne maskinen ble aldri distribuert, eller i det hele tatt realisert, men den viste seg å være en viktig inspirasjonskilde for senere forskere.

Vannevar Bush

Memex-maskinen

Douglas Engelbart( 1925-) var en person som ønsket å gjøre datamaskinen til en slags forlengelse av det menneskelige intellektet.  Han utviklet den første dataskjermen, og for å kunne navigere seg, konstruerte han også den første musa. Han tok Bush’ ideer videre fra Memex-maskinen, ved at han vektla hypertekstsystemet i utviklingen av datamaskinen.

I 1991 ble WWW offisielt introdusert for første gang. Dette ble funnet opp av Tim Berners-Lee. Han ønsket å bygge et globalt hypertekstsystem som bygget på TCP/IP (internett). Han utviklet dermed et eget språk, som ble kalt HTML. I tillegg ble det utviklet et eget system for adressering av websider, nemlig URL. For  å kunne overføre dokumenter, ble også protokollen http (Hypertext transfer protocoll) opprettet.

WWW, eller internett, som vi referer til det som i dag, er den største formen for hypertekstualitet vi har per i dag. Måten vi navigerer oss rundt på nettet, gir oss full kontroll over hvor vi ønsker å klikke oss inn til enhver tid. Allikevel kan man på en måte se på bøker, som i utgangspunktet er lineære, som hypertekstuelle.  Du har en innholdsfortegnelse, og ved hjelp av denne kan du selv bestemme hvilken del av boka du ønsker å gå til. Samtidig blir dette ikke helt korrekt, du kan ikke klikke en link for å hoppe tilbake i teksten. Noe du kan på web.
Jeg tror at i første omgang vil intertekstualitet kun være forbeholdt det digitale, og slik vil jeg også tørre å påstå at det forblir.

Denne videoen forklarer hvordan www fungerer, men tar også for seg lenker, noe som i
høy grad er relatert til hypertekst.

Digitale Forestillinger

Den første forelesningen vi har hatt denne uken har handlet om Digitale forestillinger. Det har vi har lært har handlet om mennesket og maskinen, cyberspace og hvorvidt sci-fi og virkelighet faktisk henger sammen.

En ting jeg ønsker å nevne er det rundt at enhver tidsalder har sine egne forestillinger.

Termodynamikkens tidsalder: Dampmaskinen
Atomalderen: Atombomben
Den digitale tidsalder: Datamaskinen

Dette har mye med estetikk å gjøre, og illustrerer hvordan man forestilte seg ting under de gitte tidsperiodene.
Et eksempel på dette er da Sigmund Freud under termodynamikkens tidsalder definerte sine teorier om menneskets psyke parallelt med termodynamikkens begrep om energi.
På samme måte blir datamaskinen et bilde på mennesket i det 20. Århundre.

Teknologien er ikke noe som nødvendigvis er blitt sett på som noe positivt igjennom tidene. Den engelske poeten William Blake (1757-1827) snakket om industriens produksjonsbedrifter som ”those dark satanic mills”. Dette til tross for at teknologien var svært medvirkende til at samfunnet på den tiden utviklet seg fort og bra.

Cyberspace
Opprinnelsen til begrepet ”Cyberspace” finner vi i William Gibsons roman ”neuromancer”.
Det begrepet rundt cyberspace forteller om en slags ”ny verden”. Data blir til rom som ikke kan sees på som et vanlig rom i f.eks et hus, men noe abstrakt.
Ifølge Gibson er dette rommet fullt av bilder, overflater, simuleringer og tomme tegn. Man kan si at det blir som en slags Sci-fi utgave av vår verden. Dette cyberspacet kan vi på mange måter si at har blitt realisert. DVD-plater, cd-plater og harddisker er alle fysiske lagringsmedier, men det er allikevel ikke det fysiske ved disse som representerer den digitale verdenen. Kodene inni er det som kan kalles cyberspace, F. Eks 1 og 0.
Dette med lagring kan også trekkes tilbake til gammeldags analogi, nemlig hukommelse. Man kan på denne måten tenke seg til at det man lagrer på en harddisk er det samme som hukommelsen til et menneske, og på denne måten kan vi trekke en ny parallell til hvordan mennesker og maskiner er like.

Kybernetikk
Norbert Wiener var en som drev med forskning på kybernetikk. Han mente at verden kunne beskrives med begreper som informasjon og logikk, fremfor energi og materie.
Han mente at neuronene i hjernen var de samme komponentene som det var i en datamaskin, og mente dermed også at nervøse lidelser hos mennesker var det samme som at en datamaskin hadde en ”malfunction”. Han trodde på at maskinene skulle jobbe for menneskene, istedenfor motsatt. Han var derfor svært kritisk til industrikapitalismen hvor han mente at menneskene nærmest var ”slaves to the machine”.

Norbert Wiener

Kunstig intelligens
Et spørsmål mange stiller seg, er om det med fremtiden vil være mulig å fremstille maskiner som tenker og reflekterer, i likhet med mennesker.
Alan Turing, som er nevnt i det forrige innlegget, og som utviklet den første universelle datamaskinen, hadde tro på at kunstig intelligens ville kunne utvikles i fremtiden. Vi har sett mye av dette i filmer, da gjerne i form av kyborger (et menneske som er delvis eller fullstendig utrustet med teknikk, fremfor kroppsdeler) eller androider (roboter, laget for å ligne mennesker. Eks Terminator)
Hvorvidt dette noen gang kommer til å skje, gjenstår å se. Mye tyder på at forskningen, men de store skrittene som til nå har blitt tatt, med tiden vil kunne klare å skape en ny form for menneskelighet.

Vil det finnes androider som dette i fremtiden?

En innføring i den digitale kulturen

I løpet av denne uken har vi fått en introduksjon til faget Digital Kultur.
Denne innføringen har i en høy grad tatt for seg det digitale, og datamaskinens opprinnelse.

På slutten av det 20 århundre var det omtrent datamaskiner overalt, slik vi har det i dag. Datamaskinen er en stor del av mange menneskers hverdag, og vi har gjort oss selv avhengige av å bruke. Men hvordan fant man på å lage en slik maskin, og er den virkelig så ny som vi tenker?

På begynnelsen av 1800-talet var de to store drivkreftene i England imperiet og industrialiseringen.  Dette imperiet var i høy grad avhengig av marineflåten, og de trengte å kunne navigere seg. Helt frem til dette punktet hadde man regnet ut dette selv, retninger osv. Men mennesker kunne gjøre feil, og det kunne få fatale konsekvenser.  Charles Babbage var student på Cambridge fra 1810 og kunne mer matematikk enn lærerne, og han fant ut at de matematiske tabellene man brukte for å navigere kunne regnes ut av maskiner. Han prøvde seg fram med det han kalte ”Difference engine”, men pengemangelen ble for stor, og han rakk dermed ikke å fullføre prosjektet før han døde i 1871.
I 1950 publiserte Alan Turing teksten: ”Machinery and intelligence”, og med dette ble grunnlaget for den moderne datamskinen lagt.

Alan Turing. Mannen som la grunnlaget for ideen om datamaskinen slik vi kjenner den i dag

Engelskmannen Charles Babbage

Internett er også en sentral del av den digitale kulturen, og oppstod som et produkt av den kalde krigen.  Dette var fordi det fantes et ønske om å kunne lage en kommunikasjonsløsning som ikke hadde en bestemt sentral styringsenhet, og utformingen skulle være slik at det fungerte selv om det var i stykker.
et av prinsippene ved dette internettet var at det til en hver tid skulle regnes som Upålitelig, men skulle utformes slik at det kunne overskride sin egen upålitelighet.

Internett ble ikke tatt i bruk for allmennheten før på 90-tallet, men det har blomstret enormt de siste årene, og stadig større deler av verden dekkes nå av muligheten til å koble seg opp mot nettet.
For å få en liten forståelse av hvordan internettet funker, kan du sjekke ut denne koblingen.

Marshall McLuhan

Herbert Marshall McLuhan ble født i 1911 og levde mesteparten av livet sitt i Toronto. Han var opprinnelig litteraturhistoriker, og sees på som tv-alderens første “profet”
Forfatterskapet til McLuhan dreier hovedsaklig om dette:
“Uansett hvilke eksplisitte budskap mediet
formidler, kommer det kraftigste
kulturpåtrykket fra måten og formen
budskapet formidles i.”

Et essensielt punkt å ta for seg når det gjelder McLuhan er at senere medietenkere spør hvordan medieteknlogier styrer utviklingen av sjangre og uttrykksformer, mens McLuhan tenker seg en direkte forbindelse mellom medier og sansene.
Han mente at mediene var med på å forme oss.

Begrepene kalde og varme medier dukket også opp. Varme medier var bøker og aviser, fordi disse forer mottakeren med så mye informasjon at man ikke trenger å engasjere seg inn i stoffet.
Film og TV er sett på som kalde medier, da disse formidler mindre informajson og man må engasjere seg mer for å kunne hente ut budskapet.
Ved senere tid har McLuhan blitt kritisert for å være en teknologisk determinist ved å legge all makt i medieteknologiens utvikling.

Spesielt kjent er han for setningen: “The medium is the message”

Nytt semester, ny vri…

I høst handlet denne bloggen hovedsaklig om faget Digitale medier & verktøy. Fremover vil den handle om faget Digital kultur, hvor jeg fremover skal skrive en ukentlig oppdatering på hva jeg har gått igjennom av pensum, og hva jeg har lært. Kort og godt. Om det kommer noe unyttig informasjon her og der, i tillegg, gjenstår å se, men i første omgang er dette kun en fagblogg som de interesserte kan følge med på.

Enjoy!

Nesten ferdig!

Hva gjør man når man har en ferdigstilt webside og ingen skole å gå til?
Jo, da drar man til NRK på Marienlyst for å snakke med sjefsredaktøren for NRK-Super småbarns TV. I skrivende stund er jeg på god vei ut døra for å dra til dette møtet. Planen bak det hele er å kunne få ut litt info på hvorfor NRK velger å legge over barne-tv på NRK super fra 1. desember. Informasjonen skal jeg bruke i mediehistorie-essayet vi skal levere inn på fredag. Det vil si at jeg har igjen å skrive mesteparten av dette, og lage en finfin rapport for websiden min. Og da kan jeg si meg ferdig med alle innleveringer for i år. Kun 4 eksamner igjen før jeg kan legge hele dette semesteret bak meg

Filmen Skjult og intens jobbing

Det siste døgnet har vært svært hektisk for meg og mine gruppemedlemmers del. Vi har hatt siste innspurt på prosjektet hvor vi skulle fremføre en analyse av den franske filmen Caché, eller skjult som den heter på norsk.
Grunnet smådårlig planleggning og litt slappe arbeidsholdninger i de tidlige fasene av prosjektet, ble vi da i går sittende til langt på natt. Noe som resulterte i en 12-timers skoledag. Jeg klager ikke, da vi alle var skyldige i skippertaket som vi fant rom for å ta der og da. Vi møttes også klokken 8 i morges for å finpusse presentasjonen og øve inn det hele. Da vi etter flere gjennomganger og øvinger måtte komme oss til klasserommet, for presentasjonsstart, var ingen av oss veldig optimistiske med tanke på hva vi hadde foran oss. Dermed ble overaskelsen stor, da vi alle klarte å prestere bra under foredraget, og vi gikk til pultene våre, veldig fornøyde. Jeg sitter her nå, imens jeg skriver dette, og venter på karakteren som vi har blitt lovet i kveld. Jeg kommer muligens tilbake med mer, når den tid kommer.

 

Frem til da, og eventuelt neste gang. Hold deg unna filmen Skjult, dersom du ikke ønsker å analysere deg ihjel

Webdesign igjen….

Etter en 3-4 timers design/kodesession er jeg nå veldig godt på vei mot ferdig webside. Jeg har så godt som fylt ut alle kategoriene i porteføljen min med bilder(untatt en). Alle infoslides er på plass og det meste er godt planlagt fremover. Ting går overraskende greit, til tross for at JS-slideren jeg bruker er noe jeg ikke har mye erfaring med fra før. Det eneste problemet jeg har slitt litt med var at pilene man bruker for å navigere plutselig bestemte seg for å vise seg dobbelt. Problemet er løst, men det var mye irritasjon og frustasjon på veien mot løsningen ja.
Når jeg skriver dette, legger jeg også merke til at skjermen på 24″ iMacen min begynner å bli “strekpixlete” øverst i venstre hjørne, håper den ikke går til helvete enda. Den er tross alt bare litt over et år gammel.

Siden begynner å ta form. Noen innspill på design?